And there was Light
Hilde Hauan - Horisont
October 8th - November 9th, 2014
Buskerud Kunstsenter
Reflections on Hilde Hauan Johnsen’s Horizon, by Espen Johansen.
The horizon - in addition to being the line where the sky and the earth’s surface seemingly meet - carries with it a wealth of connotations, and until around 200 years ago it was the longest distance one could possibly communicate. The horizon marks the boundary between the near and familiar, and the distanced and unknown. And allegorically, the horizon conjures up lust for adventures, progress and optimism.
Hilde Hauan Johnsen’s work Horizon, however, it is not so much about the future or what lies beyond the horizon. If anything, it might point to the past, but most of all, in my view, it is about the present.
Mounted in eye level, the work is over twelve meters long, 40 centimeters tall and extends over two walls. The hand-woven textile work consisting of fiber optics gently pulsates in different hues. In the middle, between the two color fields, lies the horizon. The reduction of the horizon refers not so much to a place as it refers to a condition. This condition of contemplation, harmony and thoughtfulness is enhanced by Maia Urstad’s sound work included in the installation. The sound seems natural but also indeterminate and distorted, and at times it can recall the sound of the sea – like when you are holding a conch shell to your ear – or breath. And every once in a while one hears a more industrial sound, almost like a sporadic crackle.
The consonance of the slightly glowing Horizon and the soundscape is immersive, and while the viewer takes in the sound, other noises are silenced. When the sound reduces background noise it draws attention to the visual work, and similarly the luminous textile draws attention back to the sound, since the intensity and color of the fabric is dictated by the sound waves. The gradual changes in the fabric occur as a direct consequence of the sound, and the two elements exist in an inseparable symbiosis. But this is not to say that the work merely points back to itself (a la modernism’s autonomous artworks), for Horizon invites the viewer to enter its isolated and hermetic universe.
The spectator is therefore a crucial part of the work, and more than just passively watching the work, he or she can be an active participant in the total experience, where one’s subjective consciousness merges with the artwork. The contemplative work can be described as both sensuous and ethereal at the same time, and radiates a profound calm in exactly this given moment, leaving the viewer with a sober contentment in the present.
The romantic painter Caspar David Friedrich (1774-1840) placed the insignificant man in contrast to an overwhelming nature, and added to his landscapes a metaphysical perspective. In the foreground, these images are often populated by a back-faced character intended to represent the viewer, envisaged as a rhetorical strategy to create a sense of empathy. In Hauan Johnsen’s work you are the back-facing figure staring into the horizon.
-
Og det ble lys
Refleksjoner rundt Hilde Hauan Johnsens Horisont, av Espen Johansen.
Horisonten – i tillegg til å være linjen hvor himmelen og jordens overflate tilsynelatende møtes – bærer med seg et vell av konnotasjoner, og var for inntil om lag 200 år siden den lengste avstanden man klarte å kommunisere. Horisonten markerer grensen mellom det nære og kjente, og det fjerne og ukjente. Og i allegorisk betydning maner horisonten fram både eventyrlyst, utvikling og framtidstro.
Hilde Hauan Johnsens arbeid, Horisont, handler imidlertid lite om framtiden eller om hva som befinner seg bortenfor horisonten. Om noe handler det kanskje litt om fortiden, men mest av alt opplever jeg at det handler om nåtiden.
Montert i øyehøyde, er verket over tolv meter langt, 40 centimeter bredt og brer seg over to vegger. Det håndvevde tekstilarbeidet bestående av fiberoptikk pulserer forsiktig i forskjellige fargetoner. I midten, mellom de to fargefeltene, er horisonten. Reduksjonen av horisonten peker ikke så mye på et sted som på en tilstand. Denne tilstanden av kontemplasjon, harmoni og ettertenksomhet forsterkes av Maia Urstads lydverk som inngår i installasjonen. Lydbildet virker naturlig men er samtidig ubestemmelig og forvrengt, og kan til tider minne om lyden av havet - som når man holder en konkylie inntil øret - eller om pust. Og innimellom hører man også noen mer industrielle lyder, nærmest som en sporadisk knitring.
Samklangen mellom den lett glødende horisonten og lydverket er oppslukende, og mens betrakteren tar inn lyden, stenges også andre lyder ute. Når lyden reduserer bakgrunnsstøyen trekker den oppmerksomheten mot det visuelle verket, samtidig som den lysende duken trekker oppmerksomheten tilbake på lyden, ettersom intensiteten og fargen på tekstilet dikteres av lydbølgene. De gradvise endringene i duken oppstår som en direkte følge av lyden, og de to elementene eksisterer i en uadskillelig symbiose. Men det er ikke dermed sagt at verket kun peker tilbake på seg selv (a la modernismens autonome kunstverk), for Horisont inviterer betrakteren til å tre inn i sitt isolerte og hermetiske univers.
Slik blir betrakteren en sentral del av arbeidet, og mer enn å bare passivt se på verket blir man en aktiv deltaker i den totale opplevelsen, hvor ens subjektive bevissthet smelter sammen med kunstverket. Det kontemplative arbeidet kan beskrives som både sanselig og oversanselig på samme tid, og utstråler en dypsindig ro i akkurat dette gitte øyeblikket, og etterlater betrakteren med en sober tilfredshet i nuet.
Den romantiske maleren Caspar David Friedrich (1774-1840) satte det lille mennesket i kontrast til den overveldende naturen, og ga slik sine landskap et metafysisk perspektiv. I disse bildene er ofte forgrunnen befolket av en ryggvendt figur som var ment å være betrakterens stedsfortreder, tenkt som et retorisk grep for å skape innlevelse. I Hauan Johnsens verk er man den ryggvendte skikkelsen som stirrer inn i horisonten.
